Hvem har skylda (eller: Blogginlegg nummer tusen om voldtektsbølgen i Oslo)

2 Nov

Dette innlegget er skrevet som en respons på Bloggprinsens innlegg om voldtekts problematikken i Oslo i det siste.

Debatten raser på nettavisenes kommentarfelt, i facebook grupper og bloggerne kaster seg med. Diskusjonen går på hva som kan gjøres for å forhindre voldtekt, hvem har egentlig skylda? Og veldig mange mennesker er veldig sinte på veldig mange andre menneskers meninger. Bloggprinsen skriver:

«Hovedproblemet i Norge er ikke hvordan jentene kler seg, men hvordan de oppfører seg. De er alt for flinke til å drikke seg fulle. Og da mener jeg ikke brisen, da mener jeg klarer-så-vidt-å-gå full.»»Livet er ikke enkelt, og handlinger får konsekvenser.»

Vi som mennesker må tilpasse oss de utfordringer og forutsetninger som samfunnet presenterer. Selvfølgelig skal man i en perfekt verden kunne være helt hundre prosent som man vil, men det er naivt å tro at man kommer særlig langt uten å tilpasse seg. Dette illustrerer Bloggprinsen godt med sitt innlegg.

Ingen burde drikke seg så fulle at man ikke kan stå på beina, hverken gutter eller jenter, og jenter er (dessverre) oftere offer for overgrep, så derfor må de kanskje være ekstra påpasselige.

MEN

Det jeg mener bloggprinsen går glipp av er:

Ugjerningene, problemene og utfordringene samfunnet står ovenfor knyttet til voldtektproblematikken er aldri, på noen måte, ofrenes feil.
Ikke bare er det ikke offerets feil, men hvorfor skal man i det hele tatt spørre hva som kunne vært gjort anderledes fra offerets side?

Fordi sånn er samfunnet – vi lever i en grusom verden, er ikke et akseptabelt svar til det dette spørsmålet.

Voldtekt er en av de grusomste og mest nedverdigende kriminelle handlingene man kan bli utsatt for. Også har samfunnet i tilleg en tendens til å spørre offeret for handlingen «hvorfor drakk du så mye» «hvorfor bruker du så korte skjørt»? Dette er fundamentalt feil. Det er faktisk ikke til å tro!

Man spør ikke et trafikkoffer som har blitt lam i halve kroppen etter å ha blitt kjørt på av en full jævel «hvorfor er du ute i trafikken på lørdagskvelden?» Selv om alle vet at risken for at noen drikker og kjører bil er større i helgene!

Hvis noen har blitt slått ned og frastjålet lommeboka hører man aldri noen si «hvorfor går du ute på gata? Også med penger i lommeboka da? Faen for en tulling! Fortjener ikke bedre ass! »

Jeg tror disse overfallsvoldtektene ofte rettes mot lett brisne, trøtte jenter på vei hjem etter en kveld på byen. Jeg tror ikke man er voldtektssikker så lenge man holder promillen på et respektabelt nivå.  Skal virkelig en snarvei gjennom en bakgate eller en park bety fare for voldtekt i lille uskyldige Norge?

Så klart kan man gå den lange veien rundt! Så klart burde man gå den lange veien rundt! Men det er en million ting man burde, og denne debatten handler etter min mening ikke om et ønske om å ikke tilpasse seg de utfordringer og forutsetninger samfunnet har satt, det handler om at jenter ikke kan føle seg trygge i Oslos gater etter solnedgang. Kanskje tilogmed at ingen kan føle seg trygge i Oslos gater etter solnedgang, og det er ikke greit.

Du er helt vanlig, din heldiggris!

31 Oct

Jeg velger å gå utifra at det finnes mennesker i verden som er helt dumme i hodet. Mamma har alltid sagt at det ikke finnes dumme mennesker, bare dumme handlinger, men jeg er nå gammel nok til å vite at det er flaggermusbæsj. Jeg aksepterer også at det finnes folk som er helt bananas smarte ute av all kontroll. Han som har laga Khan Academy er en sånn, og hvis du vil lære deg noe nytt, burde du sjekke ut den sida.Uansett! Mellom disse to ytterpunktene: Klin dust/einsteinsmart, sprer det seg sju milliarder mennesker, og de fleste ligger rundt midten et sted.

Ca 68 prosent ligger innenfor 1 "standardavvik" og ca 96 prosent innenfor 2 standardavvik fra gjennomsnittet. Praktisk talt betyr det at de fleste er ganske normale, og normalt er det som de fleste er.

Du, kjæresten din, foreldrene dine og nesten alle du kjenner ligger antakeligvis rundt midtlinja på den kurven der et sted (bildet til høyre). Når det kommer til intelligens, vekt, ambisjon, konsentrasjonsevne, hukommelse, utseende, bla bla bla er de aller fleste helt gjennomsnittlige. Litt lavere score på noe, litt høyere på noe annet. Alle de fantastisk unike stjerneskuddene av noen personer du kjenner er på sin helt egen måte, helt vanlige.

Jeg syntes det er deilig å tenke på at alle er såpass like. Sammenlignet med alle egenskapene til alle andre mennesker ligger du ganske greit an. Sannsynligvis!

For meg så føles denne innsikten som en verdifull hjemlighet som gjør at hele livet blir litt enklere. Det skal altså ikke så mye til før du totalt sett ligger over gjennomsnittet, hvis du ikke allerede har passert. Jobb litt med motivasjonen, les litt om fysikk, eller sosialkompetanse, dra noen dager i uka på treningsstudio. Helt plutselig har du gått forbi en prosent eller to på totalen 😉 Med enda mer innsats blir du verste supermennesket!

Poenget er heller ikke at man skal være bedre en alle andre, men jeg tror mennesker er såpass avhengige av bekreftelse at det er umulig å ikke tenke litt på hvordan man ligger an i løypa. For meg er det dessuten viktig å være lykkelig, og jeg tro at ved å føle at man beveger seg i riktig retning ,ved å konstant prøve å jobbe litt med sine egne evner, og ved å føle at man lykkes, så tror jeg man blir lykkelig (-ere). Og til dere som blir irriterte, og tenker «ja men så enkelt er det ikke» så er jeg enig i at livet ikke blir smelta jordbæris og karamellfyrverkeri bare fordi man tar 3 pushups. Allikevel vet jeg at når jeg har det kjipt, så er det en ting som gjør det verre, og det er å ikke prøve å gjøre det bedre.

Også hadde jeg ikke tenkt at alle blogginleggene mine skulle være like pretensiøse og alvorlige, noen blir forhåpentligvis litt mer lettbeinte.

-EK

Its (still) alive!

31 Oct

Jeg har undersøkt litt hvordan man skriver blogg.. Ved å google «how do you write a blog» finner man skikkelig mange dårlige råd, så jeg tenkte jeg skulle prøve å finne ut av det helt selv. Det første spørsmålet jeg tror er lurt å stille seg (etter at man har kommet fram til tematikk og utseende etc.) er hvor ofte man bør oppdatere bloggen. Hvor ofte skal man blogge? Min plan er i utgangspunktet å blogge litt oftere en det som føles naturlig, fordi jeg vet at jeg er litt over gjennomsnittet lat, og utsetter ofte ting som burde ha vært gjort.

En annen innfallsvinkel kunne jo vært å vente til man har noe vettugt å si før man slenger ut tankegørr på blogosfæren, men da hadde det jo ikke blitt mange blogger (snæp!) og fra spøk til skarpe kjøkkenkniver så tror jeg det fort blir at man ikke får ut noe hvis man går og venter på den perfekte ideen før man skriver. Jeg har mange tanker, og ofte utvikler en idé seg ettersom den formuleres i tekst.

Jeg vil også stresse at dette ikke er en «livet mitt» blogg. Jeg kommer ikke til å fortelle om mine opplevelser og historier. Generelt sett. Dette er en blogg som er tenkt til å diskutere tanker og ideer fra mitt synspunkt (kanskje behøves det litt kontekst fra det virkelige liv en gang i mellom, men da får det i så fall bli unntak som bekrefter reglen).

Hvis du er av typen som liker litt dramatiske beretninger og spennende utviklinger kan vi jo også late som dette er historien om en fersk blogger, på jakt etter store lesertall og med et inderlig ønske om å få sin stemme hørt av de tusener. Ganske spennende?

PS: Jeg tenkte at hvis noen har en oppfatning eller mening som kan øke min innsikt så blir jeg sjeleglad hvis dere putter den i kommentarfeltet!

ps2:I nærmeste fremtid kommer jeg til å skrive om utdanning og motivasjon, også tenkte jeg å skrive litt om religion.

piz

-EK

It’s a blog!

27 Oct

Jess sir, da var det bloggetid kan du vite! Jeg har fått meg briller, (fordi jeg trenger det, ikke fordi jeg er en hipster) og derfor var det ikke annet å gjøre en å skrive en blogg. Denne bloggen kommer til å ta for seg gjennomsnittlige tanker hos en ung mann som tenker over gjennomsnittlig mange sånne.

Jeg satt og kikka på svensk TV her en dag. Svensk talkshow faktisk. På det svenske talkshowet foregikk det en debatt mellom to bloggejenter. (Finnes det mange bloggegutter btw?) Den ene bloggejenta var blond og hadde oppnådd stor suksess ved å blogge om fremgang, selvtillit og individualisme. vi snakker tusenvis av besøkende, eget ukeblad, co-host på talkshow og hele pakka… Hu andre bloggejenta var litt mer dramatisk av seg. Hu blogga om slankepiller, spiseforstyrrelser, angst, depresjoner  og var litt mørkere i tematikken. Ikke noe galt med det, men altså yin og yang der i sofaen. Disse to jentene satt og gneldra om hvordan man skal oppføre seg når man er et forbilde for «unge jenter», om man som blogger må være et forbilde, og det hele var nokså dramatisk og talkshow verdig.

Nå kommer det en connection her altså, for jeg skriver ikke dette bare for å informere om noen svenske bloggere. Poenget mitt er at ingen av disse to jentene er i nærheten av det man kan kalle en gjennomsnittlig person. Hvorfor er det bare interessant å høre om de som ligger langt ute mot ytterkanten av hva som er normalt? Det der var så klart et retorisk spørsmål, for jeg vet jo at paradise hotell og blondineblogger er populært fordi menneskene som portretteres er ekstremofiler, allikevel vil jeg slå et ærlig slag for gjennomsnittligheten. Jeg vil diskutere litt vanskelige og enkle tanker. Tanker som alle tenker noen ganger i løpet av livet sitt. Snakke litt om hva man skal lage til middag hvis man ikke vil spise veganerpuré eller reint fett (les: lav-karbo), rett og slett prøve å ta opp noen lettbeinte dagligdagse temaer, og noen kjipe litt kleine temaer på en lettbeint måte. Så kan du som leser denne bloggen kose deg uten å bli spesielt provosert, spesielt beveget, eller spesielt imponert. Kanskje ganske kjedelig? Kanskje ganske behagelig!

Se på det! Det var et helt blogginlegg det, så får vi håper at det var noe der i textmylderet som lukta litt interessant.

-EK